I den første tiden skulle håret være fyldig med overdådige krøllarrangementer på sidene og en knute i nakken. Frisyrene utviklet seg etter hvert høyere og høyere og barokken er kjent for sine ekstreme frisyrer, med store parykker og dekorasjoner i håret. Men selv om frisyrene var ekstreme,så var de ikke så ekstreme som i Rokokkotiden. Mennene som var kvinnenes frisører, ble kalt hårkunstnere, på grunn av sitt arbeid.

Håret ble pyntet med blomster, perler, smykker og lignende.

Parykkene var festet på stålspiler, og deretter frisert med smør og sukker, dette ble et stort problem, ettersom rotter fant blandingen interessant. Rottebitt ble derfor et utbredt problem og en sølvsmed lagde et bur som kvinnene kunne ha oppå håret om natten.

Fra ca 1700 og 30 år frem ble Pudderfrisyren moderne. Både manns og dameparykkene skulle være hvite og frisyrene ble hvit pudderet. Frisyrene ble også litt mindre enn i tidlig barokken.














Mennenes frisyrer:




Mennene bar i den første perioden en stor hatt med strutsefjær og håret skulle være langt. De som ikke hadde den ønskede hår lengden skaffet seg parykk. Etter hvert ble parykk høyst mote og mennene barberte bort alt hår og erstattet med en parykk som skulle ha langt krøllete hår.
Skjegg
Med solkongen Ludvig den 14., kom de høye allongeparykkene (som har holdt seg som standsymbol blant Engelske dommere i dag.)Det førte til at helskjegget for en periode ble mindre moderne, og menn nøyde seg ofte bare med en liten bart.







Sminken:


Sminken på 1700 tallet var svært farlig, og ble laget av egg, vann, arsenikk og gjerne bly. Formelen ble lagt på huden i et tykt lag, i noen tilfeller 2 cm tykt, for å skjule arr, rynker, og andre skjønnhets "feil".

Den hvite og, glaserte huden var et tegn på overklasse. Masken var stram og det skulle lite til for at den sprakk, derfor var mange av kvinnene mimikk løse.

Tungmetallene i sminken førte til en rekke bivirkninger, slik som tap av hår, tenner, svimmelhet, pustevansker og hodepine.

På grunn av giften, mistet kvinnene ofte tennene, og det ble etter hvert mote å være tannløse.

På slutten av 1600-tallet gjorde skjønnhetsflekken seg gjeldene. Skjønnhetsflekken kunne ha ulike former, noen var formet som en stjerne, eller som en halvmåne. Skjønnhetsflekkens plassering var av betydning, og dermed ikke tilfeldig. Hadde man den ved øyet, indikerte det at personen var sensuell. Var plasseringen på kinnet, var personen som bar den galant.
Taft, rødt spansk lær, samt gummiert papir var noe som ble bruk til å lage skjønnhetsflekker.
Skjønnhetsflekkene ble ikke bare brukt til pynt, men også for å dekke over stygg hud, samt sykdommer som kopper og syfilis.


En annen trend var å bruke musepels som øyenbryn. Mange kvinner fjernet brynene for å lime musepelsen på. Brynene skapte sterk kontrast til det hvite håret og den perlemorsaktige huden. Det ble opprettet musefarmer, og musene ble drept og flådd bare 5 dager gamle.